Jeg går en slitsom tid i møte, og jeg legger en slitsom tid bak meg. Men jeg har valgt det selv. Jeg har valgt studiet selv, og jeg har satt mine egne krav til hva jeg skal få til, helt selv. Det at jeg skal løfte 70kg i benk om 2 år er mitt eget valg, det at jeg skal løpe 3000 på under 14 min er også mitt eget valg. Men det er litt det at da man først har kommet inn på politiskolen, så må man gjøre hva man kan for å klare det her, med best mulig resultater. Både på de fysiske og eksamenene vi har.
Akkurat nå føler jeg at jeg sitter i en situasjon så jeg må sette livet mitt litt i perspektiv.
Det finnes mennesker som hadde gjort mye for å være akkurat der jeg er nå.
Det finnes mennesker som aldri hadde trodd at jeg skulle få til det her..
Det finnes mennesker som har trodd på meg hele veien
Det finnes mennesker som går sultne i seng hver dag
Det finnes mennesker som mister en de er glad i akkurat nå
OG det viktigste av alt, det finnes mennesker som kjemper for sitt eget liv akkurat nå, og som ikke vet om de kommer til å leve til jul!
Mens det jeg bekymrer meg for er om jeg skal klare ordensøvelsen i morra.
Jeg er heldig, jeg bare ser det ikke.
Man vet ikke hva det vill si å leve i fred hvis man ikke vet hva det vil si å leve i krig! Man glemmer hva det vil si å være frisk til man blir syk!
Jeg er sliten.
Jeg er lei Bodø.
Jeg gleder meg til jul.
Jeg gruer meg til eksamen.
Jeg er ferdig med å sy inn tråene på sokkene mamma sendte meg.
Jeg er trøtt, men jeg får ikke sove.
Mørketida har begynt.
Vi vet aldri hva som skjer!!!!!
Så vi må leve akkurat her,
og akkurat nå!!!!
